RUNE GERHARDSEN: Jeg var en skikkelig røver som liten

Rune 0_edited

OSLO) Rune Gerhardsen er død, 75 år gammel. Han fikk diagnosen Alzheimers sykdom. Han var også sønn av tidligere statsminister Einar Gerhardsen. Jeg snakket med Rune om minnene etter landsfader Einar og mamma Werna.

Rune 1.jpg
Rune Gerhardsen 13.6 1946 - 4. september 20212. Foto: Norges Skøyteforbund.

RUNE GERHARDSEN ER DØDE 75 ÅR GAMMEL. Han var en av de vennligste jeg har møtt. Nesten litt enfoldig vennlig, var han. Som sønn av tidligere statsminister Einar Gerhardsen var han lite opptatt av landsfaderstatusen. Han var kanskje mer opptatt av minnene etter mamma Werna og hennes tilstedeværelse, at hun var et løvetannbarn og likevel, eller kanskje derfor, var en fantastisk oppdrager.

- Jeg hadde mine faste plikter hjemme, jeg måtte holde rommet i orden, sa han. - Mor kunne ikke bære så mye på grunn av alvorlig beinkreft. Familien Gerhardsen var et fellesskap, Fire ord var viktig i vår familie: familie, nytte, plikt – og mye moro.

- Jeg var bare 23 år da mor døde, det var veldig tidlig å miste en mor. Det var flere ting jeg skulle spurt henne om.

Rune Gerhardsen ble født året etter freden. Da Einar Gerhardsen kom hjem etter fangenskap leiren Sachsenhausen i Tyskland, diskuterte han og Werna om de skulle få et barn til. - Far var den skeptiske. Han hadde to barn som han ikke hadde fått tatt seg av under krigen. Han var 49 år og tenkte på at helsa kanskje ikke ville holde. Mor feide alle argumenter til side. Et nytt barn kommer ikke på bekostning av de to andre? Og helseargumentet fnyste hun av. Du har overlevd en konsentrasjonsleir, og ingen vet hva det blir ut av statsministerjobben.

Rune 3.jpg

- Det nye barnet skal bli pantet på at det nye livet skulle fortsette, slo hun fast. Jeg kom til verden i juni 1946, og kan ikke tenke meg en vanskeligere måte å vokse opp på. Likevel var det en vakker ramme rundt livet mitt.

- Jeg levde i to verdener, fortsatte Rune Gerhardsen. - Den ene som rampegutt på Tøyen, den andre som en del av landets mest politiske familie. Jeg var nok den eneste guttungen som hadde hørt om kontraheringsstoppen, var kjent med frontene i Korea og fikk med seg Stalins død. Det var vrient å diskutere slikt i kameratflokken. Det var rett og slett en vanvittig oppvekst.

Jeg var en skikkelig røver da jeg var ung, så mor var ofte fortvilet over hva broren min og jeg skulle finne på, sa Rune Gerhardsen. - Jeg er en merkelig sammensetning av lydig og ulydig. Jeg er egentlig en individualist, med en kombinasjon av selvtillit og selvstendighet. Jeg har en grunnleggende respekt for mennesker, men også for autoriteter, men jeg har aldri vært redd dem. Fra jeg var bitte liten hadde jeg truffet det som var av autoriteter i verden, jeg var venn med dem, jeg snakket med dem.

- Mor var ikke autoritær. Men hun var streng på en rekke ting. Hun var opptatt av at jeg ikke skulle lese dårlige bøker. Det var ingen Hardygutt- og Bobseybarna-bøker hjemme hos oss, det bare noe møl, syntes hun. Der synes jeg i ettertid var å ta vel mye i. Hun ville heller lede meg inn i det aller beste, og stimulerte meg med musikk, jeg gikk i musikalsk barnehave, tok pianotimer og begynte å spille gitar. Det var et stort krav til utdanning i Gerhardsen-hjemmet.

- Det var to ting jeg mislikte med henne. For det første sang hun på gata. Det var selvfølgelig hyggelig, men når du er ni år og hun synger i vilden sky, er det flaut. Det skjønte hun, og hun sang enda høyere. Hun var en røver, hun også.

- En annen ting var at hun alltid holdt med skolen. Hun mente jeg skulle vite hvem jeg var sønn av. Jeg skulle oppføre meg ordentlig. Min karakter er sånn at jeg har sterke trekk av spillopper, jeg er på hvileløs jakt etter å ha det moro. Det var jeg som barn, også. Jeg skulle tegne en indianer på skolen, og brukte malingen i ansiktet, jeg skulle jo ligne en indianer. Det var oppfinnsomt, tenkte jeg. Da fikk lærerinnen anledning hun håpet på: du må ikke tro du kan gjøre hva du vil fordi du er sønn av statsminister. Det ble dårlig mottatt av mor, slik fikk jeg ikke oppføre meg. Lærerinnen gikk fri. Mor tenkte ikke på at det var en del lærere som hadde politiske holdninger, og som gjerne ville ta meg.

- Jeg hadde mine faste plikter hjemme, jeg måtte holde rommet i orden. Mor kunne ikke bære så mye på grunn av alvorlig beinkreft. Handleveska satte hun alltid nederst i trappa, den måtte jeg bære opp. Jeg bar også vaskekurven. Jeg var veldig integrert i det daglige arbeidet.  

- Familien Gerhardsen var et fellesskap, et nyttefellesskap, et arbeidsfellesskap og et familiefellesskap. Fire ord var viktig i vår familie: familie, nytte, plikt – og mye moro.

Rune Gerhardsen snakket mye om mamma Werna. - Om hun hadde utnyttet navneloven, kunne hun hett Werna Julie Frimann Hosewinkel Koren Christie, så vidløftig var hennes bakgrunn, forteller AP-politikeren Rune Gerhardsen om sin mor Werna Gerhardsen.

- Navnet er en stor kontrast til livet hun levde. Med det navnet skulle man tro det ble servert champagne under dåpen. Men hun var en lausunge som vokste opp i en kvistleilighet på Grünerløkka. Der var det trekkfullt og kaldt, og de manglet alt som vi i dag regner som opplagt i et vanlig hjem.

- Mor var et løvebarntannbarn, fortsatte Rune Gerhardsen. - Likevel var hun flink på skolen og fikk kommunalt stipend for å ta middelskolen, men det ble med første klasse, hun fikk ikke tatt eksamen. Da hun var atten år, giftet hun seg med far, som var femten år eldre. Han var redd for den store aldersforskjellen, og hans angst var at hun skulle bli enke alt for lenge, men så var det han som ble enkemann i sytten år.

Werna Gerhardsen skjøttet sin mors- og husmorrolle omhyggelig. - Hun var en fantastisk oppdrager, som la seg borti alt, og plaget nok livet av mange. Hun kastet aldri mat, hun var motstander av plastposer i forretningen. Hun hadde egen handleveske, selvfølgelig.

- Mor var fanatisk når det gjaldt Samvirkelaget, hun var fantastisk kooperatør. Det var forbudt å handle andre steder enn på Samvirkelaget. En gang gikk jeg til Irma og kjøpte lyspærer. De måtte jeg levere tilbake.

- Jeg skulle ikke skille meg ut i kameratflokken, og fikk ikke noe som var bedre enn dem. Jeg var sistemann som fikk både klokke og sykkel. Jeg lå våken halve natta og ventet på sykkelen. Kanskje det var en Diamant eller DBS? Da vi skulle hente den gikk vi gjennom Botanisk hage, og jeg ante uråd. Vi svingte ned til Samvirkelaget, og jeg kom hjem med en Vello-sykkel, som jeg aldri hadde hørt om.

TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.