BARNDOMMENS RIKE: Fattern, topplua og jeg

Topplue 3_edited_edited

DRAMMEN. Aldri skrek min far så høyt som da skihelten Harald Grønningen stormet mot målstreken. Med lange seige stavtak og blå lue med hvit kant og dusk. I flere timer foran hvert skirenn sto far min på hodet i klesskapet for å finne topplua si. Den hadde mor mi alltid rotet bort.

Topplua 3.jpg

FATTERN, TOPPLUA OG JEG. Min far, nordlendingen, var en stille og forsiktig kar. I hvert fall på bedehuset. Men når det var skirenn på radioen forandret han seg. Han ble en helt annen far, en helt annen mann. Det skjedde en total forvandling. Bedehusmannen forsvant i «skisporet».

I flere timer foran hver eneste skikonkurranse, forberedte han seg. Med uro i kroppen forsvant han inn i klesskapet for å hente topplue og skjerf. Skiver av kneip med brunost, og en vørterøl, sto oppstilt på kjøkkenbenken.

Topplua 4.jpg
Fatterns store ideal, Lange-Leif, Harald Grønningen, med topplue med hvit kant.

Det var ikke en hvilken som helst topplue han hentet frem. Det var den såkalte nordiske luå, den blå med dusk og hvit kant. Han hadde to luer, en til seg selv og en til sønnen. Sammen hoiet og skrek vi, på det mest intense og utagerende. Nesten hver søndag forlot min mor stuen og søkte tilflukt hos naboen

Vi var i godt selskap, vi med blå topplue. Hopperne Birger Ruud, Helmut Recknagel, Thoralf Engan og Bjørn Wirkola bar den. Kombinertgutta Tormod Knudsen og Sverre Stenersen og langrennsløperne Håkon Brusveen og Ole Ellefsæter bar den. Det viktigste var at Harald Grønningen hadde på seg den blå toppluen. Litt sånn på skjeve, litt morskt ned i pannen. Da visste vi at det var gull i sikte.

Topplua 2.jpg
Einar Østby og Harald Grønningen. Denne gangen uten hvite kanter på topplua, men med dusk.

Guttene i Gamlebakken ønsket seg alle den blå toppluen når julen nærmet seg. Toppluen som endte i en spiss, med hvit dusk og enda hvitere kant, var noe alle guttene ønsket seg. På andreplass kom bandykølle og rattkjelke. På toppen tronet altså det som var hele Norges skilue. Foreldrene skjønte ikke av gutten deres ønsket seg bløt pakke.

STILSTUDIE: Harald Grønningen, Sverre Stensheim og Hallgeir Brenden.

Sånn rent praktisk brukes toppluer for å beskytte oss mot kulde, vær og vind. De er ofte strikket av ull, som holder på varmen selv når de blir våte. Toppluer er av gammel opprinnelse og brukt i Norge siden middelalderen. Den ble gjerne brukt av fattige bønder, fiskere og arbeidere. Vi som vokste opp i Gamlebakken var barn av arbeidere på papirfabrikkene og gikk i skisporene til Thorleif Haug. Arbeidskaren Hauer`n.

Topplua 5.jpg
Ung herremann med lue med dusk og hvit kant. Strikkelua ble forresten kalt tuque på engelsk, og bobble hat eller bobble cap hvis den hadde dusk.

Min far og jeg var trygge på skiheltene som var mest bekvem med på ha på seg lue av den nordiske typen. De konkurrerte tross alt i nordiske grener, de hogg tømmer om vinteren.

Høyest skrek min far under OL i Grenoble. Det var 10. februar 1968 og stafett, 4 x 10 kilometer.

Vi satt der, far og sønn, foran vår velbrukte Tandberg, Huldra 2, med høyglanset flammebjerk, og ventet på startskuddet. Det var så stille før start at vi kunne høre mors knappenål falle ute på kjøkkenet. Det endret seg da startskuddet smalt og hun forsvant.

Min far skrek fortvilet da radiolyden forsvant under innspurten på første etappe på stafetten, da Odd Martinsen i elegante lange kliv skulle veksle med Pål Tyldum. Aldri har han vært lykkeligere enn da lyden kom tilbake etter noen minutter.

Gullvinneren på 15 kilometeren, Harald Grønningen, var tredjemann på stafettlaget. Den folkekjære sølvvinneren fra både Squaw Valley og Innsbruck, var satt opp på den viktigste etappen.

Far satte livet og helsen på prøve da Harald Grønningen fra jordbærbygden Lensvik ved Trondheimsfjorden, satte av sted. «Elgen», med sine 1,91 meter på strømpelesten, var i storform. Hvem kunne vel tape stafetten når de olympiske lekers lengste mann beinfløy som en gaselle gjennom de franske skogene ved foten av Alpene.

I min oppvekst var ikke Harald Grønningen noen hvem som helst. Han hadde ni seire i norgesmesterskapet og gull- og sølvmedaljer i tre olympiske leker. Det var medaljer å skryte av. Hadde han blitt gjort til helgen og fått sin egen ikon, hadde vi ikke en gang blunket med øyet

Da Ole Ellefseter satte det kontante punktumet på sisteetappen sang vi «I Grenoble skal vi slå dekk», med genial tekst av Dag Frøland. Da kom tårene.

I Grenoble ska ve slå dekk, i Grenoble ska ve flå dekk

Og han skreik åt både tysker og fransos

I Grenoble skal ve flå dekk

Og je sa du har nok teften

Men itte vær for stor i kjæften

Husk at mange setter alle kluter til for å tenne en olympisk ild

Ja du veit en setter alle kluter til for å tenne en olympisk ild

Da Martinsen, Tyldum, Grønningen og Ellefsæter vant, gikk luften ut av min far.

HØR HER: Ole Ellefsæter synger Alle kluter til.

Tiden ble så sterk som 2.08.33.5. Det beste var at svenskenes Assar Rönnlund og finnens Eero Mäntyranta ikke maktet å ta igjen de fire fartsgale nordmennene. I forbifarten kan jeg jo nevne at Harald Grønningen slo den fryktede løperen Eero Mäntyrante med fattige 1,9 sekunder på 15. kilometer noen dager før, og tok gull med tiden 47.54.2. I løpet av sin 22 år lange karriere deltok han i utrolige 735 langrennsløp.

Grenoble ble Harald Grønningens siste OL. Tidsepoken med blå lue med hvit kant og dusk, var over. Innerst i kjellerboden ligger våre to luer, nederst i en pappeske, som kanskje blir åpnet om en ti års tid. I påvente av at barnebarnet skal bli like hektet på langrenn som sin beste- og oldefar.

Vi var i godt selskap, vi med blå topplue. Hopperne Birger Ruud, Helmut Recknagel, Thoralf Engan og Bjørn Wirkola bar den. Kombinertgutta Tormod Knudsen og Sverre Stenersen og langrennsløperne Håkon Brusveen og Ole Ellefsæter bar den. Det viktigste var at Harald Grønningen hadde på seg den blå toppluen. Litt sånn på skjeve, litt morskt ned i pannen. Da visste vi at det var gull i sikte.

Guttene i Gamlebakken ønsket seg alle den blå toppluen når julen nærmet seg. Toppluen som endte i en spiss, med hvit dusk og enda hvitere kant, var noe alle guttene ønsket seg. På andreplass kom bandykølle og rattkjelke. På toppen tronet altså det som var hele Norges skilue. Foreldrene skjønte ikke av gutten deres ønsket seg bløt pakke.

Grenoble ble Harald Grønningens siste OL. Tidsepoken med blå lue med hvit kant og dusk, var over. Innerst i kjellerboden ligger våre to luer, nederst i en pappeske, som kanskje blir åpnet om en ti års tid. I påvente av at barnebarnet skal bli like hektet på langrenn som sin beste- og oldefar.

Harald Grønningen ble født 9. oktober 1934 og døde 26. august 2016.

TEKST: ØYVIND RISVIK.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.